"Bare i liten grad har kunstfeltet selv bidratt til offentlig diskusjon om etiske problemer knyttet til enkelte kunsthandlinger. Den store stillheten, åpner nettopp for innspill av typen forslag om etiske retningslinjer", skriver Ingeborg Stana.
DEN STORE STILLHETEN
Av Ingeborg Stana, billedkunstner
Publisert i Aftenposten 30. Juni 2009
Etisk råd. Forrige uke fikk vi vite at Kunsthøgskolen i Bergen ønsker å opprette etiske retningslinjer og et etisk forum for kunstutdanningen. På Konstfack ved Konsthøgskolan i Stockholm, har de praktisert dette over lengre tid. Ledelsen på Konstfack vil i tillegg nedsette et etisk råd ved skolen.
Selvråderett. Spørsmålet mange har stilt seg er om kunsten med slike etiske kontroll-råd står i fare for å miste sin hardt tilkjempede selvråderett. I et større perspektiv handler dette om staten og institusjonenes myndighet på kunstfeltet. Et underliggende spørsmål i den pågående debatten, er utvilsomt dette: Forvalter kunstfeltet sin ”grenseløse frihet” på en tilfredsstillende måte? I løpet av de siste månedene har det dukket opp flere kunst-begivenheter som har rettet direkte søkelys mot kunstnernes forvaltning av denne friheten. En av studentenes ved Statens Kunstakademi i Oslo, delte under avgangsutstillingen ut doser av det illegale narkotiske stoffet GHB til intetanende publikummere. Tidligere i år promoterte Bjarne Melgaard sine mye omtalte ”Nambla-malerier”, som viser svært unge gutter i tilsynelatende seksuelle positurer. Begge disse kunst-stuntene retter søkelys på kunstens frie rolle i samfunnet.
Råderett. Selv om både Melgaards og kunststudentens verk åpenbart kan diskuteres kritisk, er de for bagateller å regne i forhold til de langsiktige konsekvensene av en strukturell dreining mot større styring av de frie kunstneriske uttrykk. Her står kunstnernes råderett utsatt. Hvis konflikten mellom en selvbevisst grenseoverskridende kunstpraksis og det offentliges ønske om kontroll over kunstfeltet, ender i en oppblomstring av etiske råd, er dette tegn på en historisk umyndiggjøring av kunstnerrollen. De faktiske lovovertredelsene er så få og bagatellmessige at hele det offentliges kontrollvilje, fortoner seg hysterisk. Samfunnsjuridisk sett er dette en ”ikke-sak”. Hvis noen hadde foreslått et eget etisk råd for håndverkere eller rengjøringspersonale i Norge ville reaksjonene vært vantro. Det er ikke et stort samfunnsproblem at kunstnere begår lovbrudd. Norske kunstnere er stort sett lovlydige og høyt etisk bevisste. Så hvorfor rettes det et så skarpt kritisk søkelys mot kunstnernes etiske bevissthet? Skyldes det en frykt for den friheten som kunsten representer i samfunnsmaskineriet?
Offentlig diskusjon. Den friheten kunsten representerer i det norske samfunnet kunne ha vært forsvart og begrunnet på en langt bedre måte av kunstnerne selv. Bare i liten grad har kunstfeltet selv bidratt til offentlig diskusjoner om etiske problemer knyttet til enkelte kunsthandlinger. Denne store stillheten, åpner nettopp for innspill av typen forslag om etiske retningslinjer. Personlig synes jeg det hadde vært mye mer interessant dersom Bjarne Melgaard hadde argumentert for at den seksuelle lavalder skal være lik for heterofile og homofile i USA. Problemet er ikke at norske kunstnere går inn i betente moralske problemstillinger, men at enkelte aktører bruker provokasjon som virkemiddel for oppmerksomhet uten å gå direkte inn i de etiske diskusjonene rundt disse temaene. Det er avgjort en styrke at kunstnere tør å gå inn i problemstillinger som andre yrkesgrupper kvier seg for å berøre. Signaleffekten ved å oppnevne et etisk råd kan være at vi får en nedtonet, politisk korrekt, tilpassningsdyktig kunst. Hvis det skjer har kunsten per definisjon utspilt sin rolle.
Kritisk. Kunstens kritiske potensial og refleksjonsevne, er nettopp det som legitimerer kunstens rolle. Binder du kunsten fast i et etisk råd desavuerer du kunstenes virkelige potensial. Kunsten skal være kritisk. Den skal utfordre. Den skal skape refleksjon. Hvis det offentlige underlegger disse kunstneriske impulsene en høyst uvanlig etisk kontroll, sies det at det vi ønsker oss er tam kunst, en lam kunst, en kunst som føyer seg for makten.
----------------------------------------------------------------------------------------------------
"Elg i solnedgang. Provokasjonene på kunstscenen har for lengst utspilt sin rolle. Det ekle og overskridende er blitt samtidskunstens elg i solnedgang", skriver Ingeborg Stana.
FORBUDT SKJØNNHET
Av Ingeborg Stana, billedkunstner
Publisert i Aftenposten 5. februar 2009
De siste tjue årene har den provokative kunsten fått stadig større oppmerksomhet. Når Hal Foster kom med sin bok The Return of the Real, fikk 1990-tallskunsten navnet Traumatisk Realisme. Her blir flere sentrale kunstnerskap presentert; Cindy Sherman med sine fotografier av oppkast, gjørme og avføring. Avantgardekunstneren Mike Kelly laget sine videoer hvor folk utkledd som Disneyfigurer sjanglet omkring med pølser i anus. Kellys kunst representerte, i følge Foster, et traumatisk møte med virkeligheten. Og kunstscenen og publikum ble rystet. Den såkalte ”abjektkunsten” ble utover nittitallet en dominerende vektor i samtidskunsten. Traumet hadde ført vår postmoderne tilstand et hakk videre.
Forutsigbart. I dag er den såkalte anti-estetikken det mest toneangivende uttykket for mainstream-kunsten. Det er med det stygge, volden, misantropien eller perversjonen, dagens kunstnere får oppmerksomhet, og blir akseptert. Men jeg er neppe alene om å tenke at samtidskunstens ”overskridelser” er blitt forutsigbare og kjedelige. Provokasjonen blitt synonymt med kitsch på dagens norske kunstscene. Når Stein Erik Hagen står fram i tabloidavisene og poserer med sine ”provokative” Mappelthorpe-fotografier, er det vanskelig å se hvor det kritiske potensialet ligger. Overskridelsen bryter ingen grenser, ryster ingen. Bjarne Melgaards overskridende verk fra 1990-tallet, er nå de mest ettertraktelsesverdige objektene på kunstscenen, og henger på veggene i de mest velinnredede hjem. Det ”subkulturelle” er bitt hovedstrømmen, på samme måte som indierocken har fått bestselgerstatus. De siste femten årene har billedkunstens konseptuelle sider, og verkenes potensial for å ryste publikum med sitt meningsinnhold, vært avgjørende for om et kunstverk er vesentlig eller ikke. Bildenes formelle egenskaper, som farger og linjer, harmoni og komposisjon, har vært sett på som komplett uinteressant, nærmest en fornærmelse mot kunstbetrakterens intelligens.
Bakstreversk. Det har visst bare vært en liten reaksjonær periferi i kunstverden som fremdeles har snakket om skjønnhet. På dagens norske samtidskunstscene har det vært forbundet med stor risiko for å bli stemplet som bakstreversk. Det er nærliggende å tenke seg at skjønnheten er like tabuisert i samtidskunsten som ekstremvolden var på 1930-tallet. Men kanskje er det likevel igjen interessant å diskutere forholdet mellom kunsten og skjønnheten? Hvorfor ble skjønnheten så farlig? Kan vi i det hele tatt bruke den til noe? Utfordringen for de kunstnerne som ”behager øyet”, er at de straks blir mistenkt for å ha sovet under utdanningen, eller for å være dumme. Det underliggende spørsmålet synes å være: Kan en kunstner som lager vakre ting virkelig tenke? Jeg har lyst til å vende på de vedtatte sannhetene fra 1990-tallet.
Retorikk på tomgang. Dekonstruksjon og negativitet – som for ti år siden var de store ”gudene” på kunstfeltet – er selv blitt klisjépreget retorikk på tomgang. Ligger det ikke nå et kritisk potensial i det å framstille en mulig verden? Kan skjønnheten tjene som en kritisk motvekt til den desillusjonerte destruksjonskunsten? I dag leter jeg etter en kunst som har en mer konstruktiv funksjon. Mens den traumatiserte kunsten ønsket å bryte ned relasjonen mellom objekt og subjekt, lengter jeg etter en kunst som etablerer relasjoner, som inviterer til dialog. Kunstens rolle som samfunnsnedbryter og fornuftstormer, er pinlig gammeldags. Er det forferdelig naivt å tro at kunsten kan være med å restaurere virkeligheten?
Oppbyggende. Selv mener jeg det er patetisk å hevde at kunstens eneste funksjon må være å bryte ned. Det kanskje mest provoserende en aktør på samtidskunstscenen kan gjøre, er uansett nettopp dette: Å insistere på at det finnes en mening, et grunnlag for dialog, at det finnes en virkelighet som kan restaureres.
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Statens Kunstutstilling Høstutstillingen 2008
KUNSTEN Å BETRAKTE
Av Ingeborg Stana, billedkunstner og styreleder i Norske Billedkunstnere
Publisert som essay i utstillingskatalogen
Marcel Duchamp skriver i essayet Den skapende handling: ”Millioner av kunstnere skaper: bare noen få tusen blir gjenstand for drøftelse eller aksept av betrakteren og enda færre blir helligforklart av ettertiden. Til slutt kan kunstneren rope fra alle hustak at han er et geni; men han vil måtte vente på betrakterens dom for at hans erklæring skal få en sosial verdi og for at ettertiden til slutt skal innlemme han blant kunsthistoriens fremste.”
I Duchamps utsagn er det ikke kunstinstitusjonen, kritikeren eller mesenen som trekkes frem som maktfaktor i evalueringen av kunsten. Her er det betrakteren som utøver makten – i motsetning til slik vi vanligvis tenker om det hierarkiske kunstfeltet. Hos Duchamp er det den anonyme betrakteren som spiller hovedrollen.
I andre kulturarenaer spiller brukere, betraktere og kjøpere en helt annen rolle enn på kunstfeltet. Å ikke være underlagt de kommersielle og publikumsmessige kravene, er kanskje en heldig posisjon for kunsten. Samtidig kan det være at denne særposisjonen nettopp gjør kunsten samfunnsfjern og ekskluderende. Generelt har kunstfeltet vært lite opptatt av publikumshenvendelse, samtidig har kunstens eget fokus på sammfunnstilknytning og politiske holdninger, aktualisert forholdet til offentligheten.
Mens kunstscenen i økende grad blir politisert og opptatt av kunstens sosiale og samfunnsmessige tilknytning, er det lett å registrere en økende bekymring for rekrutteringen til kunstfeltet, både med hensyn til kunstnere, publikum og kunstekspertise. At kunsten er en arena utelukkende forbeholdt en velbeslått kulturell øvre middelklasse, er for de fleste av oss et ubehagelig paradoks.
I motsetning til påstanden – som blir til stadighet lansert av FrP i valgkampen – om at kunsten er over-subsidiert og uten kontakt med folket, står Høstutstillingen som en klippe. Beskyldningene om at kunsten er virkelighetsfjern og ikke kontakt med folket blir tilbakebevist under den årlige utstillingen på Kunstnernes Hus. Høstutstillingen er statlig finansiert, kunstnerstyrt og trekker et stort og mangfoldig publikum. Høstutstillingen er egalitær, folkelig, demokratisk – og dermed samfunnstilknyttet på en helt annen måte enn mange av de kunstarenaene som har som ambisjon å diskutere samfunnet, men som bare snakker til en liten, intern gruppe av enige. I de refleksjonsrommene som skapes her, møter kunsten den anonyme betrakteren, og de sjiktene av samfunnet som ikke opplever det som enkelt å forholde seg til kunst.
I dag registrerer jeg at flere og flere kunstnere tenker annerledes på kunstverkets møte med publikum. Det er ikke lengre dem og oss. I spørsmålet hva kunstverket handler om, er ikke stoffelighet og teknikk det billedkunstneren først og fremst trekker frem. I den skapende prosessen beveger kunstneren seg fra intensjoner til virkeliggjørelse. Resultatet er et manifest av ideer. Det kunstnerne snakker om er ideer – estetiske, politiske, filosofiske eller sosiale. Ideene er også bindeleddet til publikum, og billedkunstnere som gir avkall på dette gjør oss i dag pinlig berørt. Kunsten har liten verdi før betrakteren kommer inn og deltar i kunstverkenes refleksjonsrom.
Situasjonen for norske kunstnere i dag er preget av en tvetydighet i forhold til mange valg av en rekke ulike stiler, tradisjoner og uttrykk. I møte med Høstutstillingen er det første man som betrakter må gjøre å slippe forestillingen om det toneangivelige, typiske eller dominerende. Dette er en utstilling der variasjonen og mangfoldet er plassert i høysetet. Og som på en unik måte bringer den norske kunsten ut til folket.