VINDUER MOT KUNST OG TENKNING
I anledninge Ingeborg Stanas separatutstilling "Later it all changed"
i Hordaland Kunstsenter. Publisert i Bergens Tidene 27. november 2001
Av Øystein Hauge
”Was heisst denken”, eller ”hva kaller vi å tenke” (mangelfullt oversatt) var tittelen på en kjent forelesningsrekke av Martin Heidegger. Et av filosofiens hovedpoeng er at det moderne mennesket rett og slett ikke vet hva ”tenking” er fordi vi har glemt å fundere over selve spørsmålet. Spør likegodt hva det er som ”kaller oss tilå tenke”, sier Heidegger. Og det som kaller oss til å tenke er dypest sett det gåtefulle i forholdet mellom ting og ”Væren”. Her spiller kunsten en viktig rolle. Viktigere enn vitenskapen, som p å mange måter er både nyttig og uunnværlig, men som altså ikke ”tenker”. Et eksempel: I et av René Magrittes mest berømte demonstrasjonsstykker; ”Det menneskelige vilkår I” (1934), står det et lerret på et staffeli foran et vindu. Lerretet i bildet viser oss et bilde av utsikten, samtidig som lerretet i bildet nøyaktig dekker den samme utsikten. Vi ”vet” at hvis vi flytter staffeliet, så er utsikten gjennom vinduet den samme som den som vises p ”bildet-i-bildet”,men siden hele scenen er lukket inne i et større bildes ubevegelighet og stabilitet, kan vi likevel ikke vite det hundre prosent.
Ingeborg Stana er en tenker. Med utstuderte penselstrøk gjenåpner hun de gamle vinduene i galleriet til Hordaland Kunstsenter og viser oss himlene utenfor. Stana maler skyer, og hun gjør det på en måte som kan narre fuglene. Skyene er frapperende og realistisk fremstilt. Frosne autoritære øyeblikk, men også foranderlige og bløte ettersom vi beveger oss i forhold til lyset som faller på dem. Nå kan vi godt stoppe ved mesterstykkene, legge hodet på skakke og endelig nyte noe som er pent og riktig malt. Da nøyer vi oss med lite. For Stanas malerier er mer enn bare glatt perfeksjonisme. Som en Magritte bruker hun selve virkelighetsgjengivelsens autoritet til nettopp å stille spørsmål ved virkelighetsgjengivelsens autoritet. Hva er det vi ser? Hva er forholdet mellom en sky og et bilde av en sky? Hva er det som gjør kunst til kunst?
----------------------------------------------------------------------------------------------------
FANGER DET FLYKTIGE
Ingeborg Stana ”Later it all changed” i Landsforeningen Norske Malere,
4. – 27. oktober 2002. Publisert i VG søndag 6. oktober 2002
Av Lars Elton
Lyset forsvinner med dagen, og skyene driver alltid forbi. Så hvordan kan vi fastholde det flyktige? Både Anne Katrine Senstad og Ingeborg Stana arbeider med å fange det flyktige. Begge søker å omdanne det som vanskelig lar seg fange til bilder, på en slik måte at øyet kan leke med det. For hvordan ser egentlig lyset ut? Og hva er en sky? Lys er svingninger eller frekvenser som først blir synlige når de treffer noe med en fysisk form. Bortsett fra når du ser direkte på lyskilden, er lyset ikke fattbart som en konkret størrelse. Da er det noe annet med skyene. Og nesten akkurat det samme. De farer over himmelen i stadig forandring. Men uten lyset ser vi dem ikke.
Sterk tradisjon. Ingeborg Stana forholder seg til en sterk tradisjon. Kunsthistorien er full av små bilder der lerretet er fylt opp av små skyer. Men alle disse bildene foreligger som studier til større landskapsmalerier der himmelen og skyene bare er en del av bildet. Så vidt vites har ingen tidligere jobbet med skybildet som selvstendig utfordring og i formater opptil to ganger to meter, Slik sett er Ingeborg Stanas valg av motiv unikt. Det er også noe meget moderne med hennes prosjekt. Ved å bygge opp bildene i flere sjikt, der selve himmelen er ett av dem, peker maleriet på de muligheter datamaskinen har gitt oss til å se verden på en digitalisert eller sammensatt måte. Der fotografiet er flyktig fordi det bare fanger ett av mange øyeblikk, kan Stana i skymaleriene (som i et datamanipulert bilde) fange flere tilstander i samme bilde. Stana unngår klisjébildet av fullendte kumulusskyer mot blå himmel. Hennes skybilder er ikke meteorologiske studier, og de mangler horisont. Bildene er stillferdige og dramatiske, mørkeblå og ildene røde, brune og lyseblå. Og de forholder seg til tid ved å fastholde det flyktige.
----------------------------------------------------------------------------------------------------
VINDU MOT HIMMELEN
Publisert i Dagens Næringsliv 5. – 6. oktober 2002
Av Anders Eiebakke
Vårt viktigste samtaleemne er været, men vi ser sjelden bevisst mot skyene. Ingeborg Stanas bilder fremstår derimot som vinduer mot himmelen
Historien om vår tids norske billedkunst starter gjerne med J.C. Dahl, han som malte dramatikken i Norges fjellheim på begynnelsen av 1800-tallet. Maleren i utlendighet laget skisser når han besøkte gamlelandet, mens de enorme lerretene ble malt i atelierer i tyske byer. Sjangeren formulerte nye måter å se naturen på, etter at filosofien og vitenskapen under den industrielle revolusjon hadde forandret menneskenes forhold til naturen. Landskapsmaleriet handler fortsatt om det urbaniserte menneskets møte med naturen.
Malt romlighet. Ingeborg Stanas (f. 1968) har fått den treffende tittelen ”later it all changed”. Hun maler nemlig himmelen og dens konstant skiftende skydekke. Ved første øyekast kan bildene virke uengasjerte, man Stana spiller aktivt på motsetninger som skaper mening. I de store formatene er billedelementene jevnt og harmonisk disponert over lerretsflaten. Dette visuelle grepet fører til to ting samtidig. For det første fremstår lerretene, som bærer spor av maleprosessens ulike stadier med søl langs sidene av blindrammen, som malte objekter. For det andre er den sobre maleteknikken, motivet og koloritten med på å skape romlighet. På det beste lurer Stana øynene inn i illusjoner av skyformasjoner samtidig som hun understreker at bildene er oljemalerier. Nedtoningen av skyens volumskapende lys- og skyggespill gjør at bildene også beholder sin egenartsom abstrakte komposisjoner.
Illusjon av blått. Stanas palett spenner fra Nordens klarvær-blå, til sydens varme brunlige skumring. Den distanserte tilnærmingen til himmelens uendelighet lar likevel de ulike pigmentenes egne fargeutrykk fremtre uanfektet. Den parvise monteringen av store, blå malerier viser at denne fargen har en rekke koloristiske verdier, og at himmelens blåfarge er relativ. Fargen skyldes et enkelt optisk fenomen. Det mørke fargel øse verdensrommet blir delvis skjult for oss av jordas atmosfære. Luftens eget fargeperspektiv skaper den blå himmelen på samme måte som den gjør grønne åser i horisontenblå eller fiolette, Fargen er rett og slett en illusjon. Utfordringen i å male slikt, er å la malingen etterape naturens egen oppførsel. Stana gjør det ved å jobbe lagvis i tynne sjikt med svært pigmenttett maling. Dette er teknisk ganske enkelt å få til, men det er tørt og kjedelig arbeid i motsetningen til det fysisk og spontant heftige landskapsmaleriet som har preget norsk etterkrigskunst.
Relevant maleri. Forholdet mellom tid og rom er samtidig det som gjør maleriene på utstillingen kunstneriske relevante: Maleren kan selvsagt aldri rekke å male himmelen ferdig før den har forandret seg. Kunstneren må konstruere en himmel på maleriets premisser. Stanas sterkeste bilder er komplekse komposisjoner som skaper bevegelser i skyformasjonene som et øyeblikks fotografiske utsnitt av himmelen ikke klarer. Fordi maleriet som medium åpner for å illudere natur, og å skape noe helt nytt på samme tid. Norge har en ubrutt maleritradisjon som har vært knyttet til naturen og landskapet, ofte anført av fysisk robuste, men intellektuelt slappe karer. Derfor er det interessant å se yngre kvinnelige kunstnere utforske bilders ulike egenskaper sett i lys av landskapet, og hvordan bildene kan påvirke vårt forhold til naturen. Mari Slaatelid, Vibeke Slyngstad og Sofie Berntsen har sammen med en rekke andre kunstnere markert seg i det som kan synes å være en kritisk fortsettelse av norsk landskapstradisjon.
Ingeborg Stana plasserer seg i dette selskapet. For snart hundre år siden gjorde kunstneren Marcel Duchamp opprør og nektet å være ”dum som en maler”. Kunsten skulle ikke lengre ha som oppgave å utfordre øyet, den skulle utfordre intellektet. Stana gjør begge deler.